Leilighet søkes...

... , og det av mange i disse dager. Jeg har flyttet ut av min gamle leilighet, uten å ha noen ny å flytte inn i. Det kan virke som en dum ting å gjøre, men planlegging har aldri vært min sterke side.
I praksis betyr det at jeg bor hos en venninne, tingene mine blir plassert på lager og alle, spesielt min venninne, håper at en leilighet i passende strøk til en passende pris skal materialisere seg snarest.
Neste post på programmet er da å gå på visninger. Og jeg har nettopp gjort unna min første. Damen med leiligheten svarte på min dyrkjøpte Finn-annonse på sms, og slik avtalte vi tidspunkt. Jeg tropper opp, sammen med et par unge jenter i følge med den enes far, og blir etter en stund sluppet inn i leiligheten. Jeg hilser pent på de to jentene som tar i mot oss, den ene er min sms-kontakt. De er døve. Ikke i ordets teite betydning, men faktisk døve. Den ene kan lese lepper, og fungerer som tolk for min sms-kontakt. De bor der begge to, det er en kjempesøt leilighet, og de unge håpefulle jentene som også er på visning hyler av lykke over badekaret. Det slipper vertinnene heldigvis å høre. Det de derimot må forholde seg til er spørsmål fra undertegnede om det er en stille leilighet....

Hvis jeg mot alle odds skulle få denne leiligheten, betyr det at døve stadig vekk møter så mye idioti fra hørende at de ikke lenger forventer noe som helst av oss. Og jeg vet ikke om jeg orker å få en leilighet med den vissheten på kjøpet.