Ikke no stress

Min hittil håpløse jakt på nytt husvære tærer på både krefter og humør. Men nå har jeg kommet over en nyhet som kanskje gjør at prosjektet kan legges dødt. Firmaet Cern fyrer onsdag opp sin 27 km lange partikkelakselerator for å gjenskape The Big Bang, uten at jeg kan forstå hvorfor noen skulle ha noe ønske om det. Kritikere hevder imidlertid at en bivirkning kan være at det oppstår sorte hull, som i neste omgang kan sluke den lille kloden vår i et jafs. Altså, de fleste mener visst at det er trygt, men jeg stoler på pessimistene og legger leilighetssøk på hylla, i hvertfall til torsdag.

Katzenjammer

I forbindelse med min noe ufrivillige nomadetilværelse, har jeg sett meg nødt til å splitte familien. I mitt midlertidige hjem lever det en katt som bærer det stolte navnet Klondyke. Hun er av rasen helt ordinær katt og er 15 år, noe som visstnok tilsvarer ca 130 menneskeår. Klondyke har levd størstedelen av sitt liv med sin mor og sin søster, men disse har dessverre gått bort.

Å introdusere en ny katt i Klondykes liv burde strengt tatt ikke by på store problemer, kattevant som hun er. Og min lille Luna Diablita er bare ett år, og i all hovedsak vennligsinnet, bortsett fra når det kommer til menn. Vi kunne ikke tatt mer feil. I løpet av de dagene kattene bodde sammen steg spenningen merkbart, og det kuliminerte i en slåsskamp som etterlot min lille djevel skjelvende med blod rennende fra et dypt kutt ved halen.

Omplassering var påkrevd, men hva er egentlig et passende hjem for en ung pus med et grunnleggende hat mot menn og med en traumatisk kattehistorie bak seg?
Vel, "beggars can't be choosers" heter det, så også for kattepuser. Et fempersoners kollektiv på Bislett ble løsningen, der fire av beboerene er menn. Et interessant eksperiment. Riktignok et kattefritt miljø, men hvordan vil det gå med en mannevond katt og alt dette testosteronet?

Mine bekymringer ble gjort til skamme, dagens rapport forteller at pusen helt frivillig krabbet opp i sengen til Carsten i dag tidlig, og lot seg klappes og koses. (Dette er den samme Carsten som Luna tar en god bit av på bildet øverst til høyre.)

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke denne overraskende adferden, men det er kanskje sånn at i nøden spiser også små djeveljenter fluer? Eller menn?

Uten mat og drikke....

Mat må man ha. Selv om hverdagen er full av stress, eller kanskje spesielt når hverdagen er ei masete bikkje som konstant trekker i båndet. Men det er så vanskelig å være kreativ. Og økonomisk samtidig. Men her kommer et tips: Potetmos på pose er ikke så vondt når du er raus med smøret og river i litt ost. Og karbiser fra KIWI er helt ok. Og når du danderer maten så den ser ut som Homer Simpson blir det riktig så artig. Hvis du er lett å glede, vel å merke.

Leilighet søkes...

... , og det av mange i disse dager. Jeg har flyttet ut av min gamle leilighet, uten å ha noen ny å flytte inn i. Det kan virke som en dum ting å gjøre, men planlegging har aldri vært min sterke side.
I praksis betyr det at jeg bor hos en venninne, tingene mine blir plassert på lager og alle, spesielt min venninne, håper at en leilighet i passende strøk til en passende pris skal materialisere seg snarest.
Neste post på programmet er da å gå på visninger. Og jeg har nettopp gjort unna min første. Damen med leiligheten svarte på min dyrkjøpte Finn-annonse på sms, og slik avtalte vi tidspunkt. Jeg tropper opp, sammen med et par unge jenter i følge med den enes far, og blir etter en stund sluppet inn i leiligheten. Jeg hilser pent på de to jentene som tar i mot oss, den ene er min sms-kontakt. De er døve. Ikke i ordets teite betydning, men faktisk døve. Den ene kan lese lepper, og fungerer som tolk for min sms-kontakt. De bor der begge to, det er en kjempesøt leilighet, og de unge håpefulle jentene som også er på visning hyler av lykke over badekaret. Det slipper vertinnene heldigvis å høre. Det de derimot må forholde seg til er spørsmål fra undertegnede om det er en stille leilighet....

Hvis jeg mot alle odds skulle få denne leiligheten, betyr det at døve stadig vekk møter så mye idioti fra hørende at de ikke lenger forventer noe som helst av oss. Og jeg vet ikke om jeg orker å få en leilighet med den vissheten på kjøpet.

Å komme i gang...

... er som kjent ikke alltid så lett. Du vil så gjerne ha noe smart å melde, men skallen er tom. Vi tar en pause, da vet du. Spiser litt mat og tar en kopp te. Så går nok alt mye bedre...

Sorte hull

Jeg er sjokkert, rystet og ikke så rent lite skuffet over meg selv. Jeg har bodd i min snart-forhenværende-leilighet i fire år, og har i løpet av den tiden akkumulert en enorm mengde skrot. Jeg har kanskje verdens største loftsbod, den er i hvertfall dobbelt så stor som en gjennomsnittlig studenthybel. Den er full. Og ikke av pent stablede søppelsekker og merkede kasser, men derimot av hauger med klær, sko, sykler, gamle leker, bøker, litt ødelagte stereoanlegg, høyttalere som er alt for bra til og kastes, snowboard, enda en sykkel og jeg vet ikke hva.
Denne loftsboden representerer et sort hull i bevisstheten min, ute av øye, ute av sinn. Men nå er det på tide å åpne øynene, for om to dager kommer flyttebilen, og jeg har ikke tenkt å betale tre antageligvis kraftige mannfolk for å pakke mine gamle støvletter, vinterjakker eller bilder fra fester i tenårene. Jeg må skjerpe sansene, være kritisk og gjenta mitt nyervervede mantra: det kan kastes, det kan kastes.
Og jeg har fortsatt 36 timer på meg. Hvis jeg bare husker hvor jeg har lagt nøkkelen.