Katzenjammer

I forbindelse med min noe ufrivillige nomadetilværelse, har jeg sett meg nødt til å splitte familien. I mitt midlertidige hjem lever det en katt som bærer det stolte navnet Klondyke. Hun er av rasen helt ordinær katt og er 15 år, noe som visstnok tilsvarer ca 130 menneskeår. Klondyke har levd størstedelen av sitt liv med sin mor og sin søster, men disse har dessverre gått bort.

Å introdusere en ny katt i Klondykes liv burde strengt tatt ikke by på store problemer, kattevant som hun er. Og min lille Luna Diablita er bare ett år, og i all hovedsak vennligsinnet, bortsett fra når det kommer til menn. Vi kunne ikke tatt mer feil. I løpet av de dagene kattene bodde sammen steg spenningen merkbart, og det kuliminerte i en slåsskamp som etterlot min lille djevel skjelvende med blod rennende fra et dypt kutt ved halen.

Omplassering var påkrevd, men hva er egentlig et passende hjem for en ung pus med et grunnleggende hat mot menn og med en traumatisk kattehistorie bak seg?
Vel, "beggars can't be choosers" heter det, så også for kattepuser. Et fempersoners kollektiv på Bislett ble løsningen, der fire av beboerene er menn. Et interessant eksperiment. Riktignok et kattefritt miljø, men hvordan vil det gå med en mannevond katt og alt dette testosteronet?

Mine bekymringer ble gjort til skamme, dagens rapport forteller at pusen helt frivillig krabbet opp i sengen til Carsten i dag tidlig, og lot seg klappes og koses. (Dette er den samme Carsten som Luna tar en god bit av på bildet øverst til høyre.)

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke denne overraskende adferden, men det er kanskje sånn at i nøden spiser også små djeveljenter fluer? Eller menn?