Sorte hull

Jeg er sjokkert, rystet og ikke så rent lite skuffet over meg selv. Jeg har bodd i min snart-forhenværende-leilighet i fire år, og har i løpet av den tiden akkumulert en enorm mengde skrot. Jeg har kanskje verdens største loftsbod, den er i hvertfall dobbelt så stor som en gjennomsnittlig studenthybel. Den er full. Og ikke av pent stablede søppelsekker og merkede kasser, men derimot av hauger med klær, sko, sykler, gamle leker, bøker, litt ødelagte stereoanlegg, høyttalere som er alt for bra til og kastes, snowboard, enda en sykkel og jeg vet ikke hva.
Denne loftsboden representerer et sort hull i bevisstheten min, ute av øye, ute av sinn. Men nå er det på tide å åpne øynene, for om to dager kommer flyttebilen, og jeg har ikke tenkt å betale tre antageligvis kraftige mannfolk for å pakke mine gamle støvletter, vinterjakker eller bilder fra fester i tenårene. Jeg må skjerpe sansene, være kritisk og gjenta mitt nyervervede mantra: det kan kastes, det kan kastes.
Og jeg har fortsatt 36 timer på meg. Hvis jeg bare husker hvor jeg har lagt nøkkelen.